Bølger og måner

Denne utstillingen sammenstiller to betydelige kunstnerskap i nyere norsk kunsthistorie. Synnøve Anker Aurdal (1908-2000) og Siri Aurdal (f. 1937) har begge tilført nye og radikale impulser til norsk kunst med sine skulpturer og billedtepper. De to kunstnerne er mor og datter og utviklet sine selvstendige kunstnerskap parallelt gjennom flere tiår.

Synnøve Anker Aurdal var sterkt inspirert av eldre norsk vevkunst. Som Frida Hansen og Hannah Ryggen før henne, øste hun av tradisjonen for å fornye billedteppet som kunstnerisk uttrykk. Anker Aurdal er kjent for å ha bygget bro mellom det tradisjonelle tekstilkunstfeltet og billedkunsten. Hun fornyet sjangeren ved å bruke nye materialer, eksperimenterte med form og tredimensjonalitet, og utviklet sine motiver i dialog med datidens abstrakte kunst. Anker Aurdal var en produktiv kunstner som opplevde anerkjennelse for sin kunst. Hun fikk flere betydelige utsmykningsoppdrag og i 1982 representerte hun Norge på Venezia-biennalen. Da ble hun den første kvinnelige kunstneren som fikk stille ut alene i Den nordiske paviljongen.

Siri Aurdal markerte seg med viktige utstillinger mot slutten av 1960-tallet. Aurdal var en tidlig eksponent for en utvidet skulpturpraksis i Norge. Med industrielle produkter som råmateriale skapte hun slående skulpturer i stor skala. Hun utforsket kunstens sosiale og politiske potensial ved å invitere til ulike former for deltakelse. I flere perioder på 1980- og 90-tallet arbeidet hun sammen med sin mor for å realisere Anker Aurdals utstillinger og utsmykningsoppdrag. Hennes eget radikale bidrag til kunsten fikk fornyet oppmerksomhet i starten av 2000-tallet og hun ble selv Norges representant på Veneziabiennalen i 2017.

Utstillingstittelen «bølger og måner» er inspirert av sentrale motiver i kunstnernes arbeider. Naturen var en viktig inspirasjonskilde for dem begge. Synnøve Anker Aurdal lot ofte inntrykk fra naturen spille sammen med filosofiske og politiske ytringer. Hun var spesielt opptatt av østlig filosofi, og det symbolmettede måne-motivet går igjen i flere av hennes tepper. Bølgeformen er et signaturelement i Siri Aurdals kunst. Vi ser dem i hennes installasjoner av pleksiglass og i den markante rørskulpturen som er bygget opp av enorme, organiske former.

Kort om noen av verkene i utstillingen:

Siri Aurdal, Intervju, 1968/2013
Farget pleksiglass
Stavanger kunstmuseum/MUST

Siri Aurdal viste skulpturer i pleksiglass første gang på en utstilling i Galleri Kringla i Oslo i 1968. På denne tida var Aurdal medlem av den politisk orienterte kunstnergruppa GRAS og var spesielt interessert i kunstens politiske, kollektive og sosiale rolle. Det transparente materialet gjorde publikum oppmerksomme på hverandre og la til rette for aktiv dialog mellom kunstverk og betrakter, og mellom betrakterne i rommet. Verket Intervju ble produsert på ny til utstillingen «Hold stenhårdt fast på greia di: Norsk kunst og kvinnekamp 1968-1989» kuratert av Eline Mugaas og Elise Storsveen i forbindelse med stemmerettsjubileet i 2013. Fra denne utstillingen, som også ble vist på Kunsthall Stavanger i 2014 ble verket kjøpt inn til Stavanger kunstmuseums samling.

Siri Aurdal
Conversations, 2018
Transparent farget pleksiglass
Kode, Bergen

I dette verket kan du gå mellom de ulike delene og observere hvordan det forandrer seg med din bevegelse. Valget av pleksiglass som materiale har sammenheng med en interesse for Op art (optisk kunst) og kinetisk (bevegelig) kunst, som var fremtredende i 1960-årene. Aurdal hadde blant annet sett verkene til den argentinske kunstneren Julio Le Parc (f. 1928) i Paris i 1962, som også deltok i gruppeutstillingen «Op-kunst» på Kunstnernes Hus i 1968. Le Parc var medlem av kunstnergruppen GRAV (Group de Recherche d’Art Visuel). Gruppen ønsket å anerkjenne betrakterens kreative rolle i møte med kunstverket. De arbeidet ut fra et prinsipp om å stimulere den kreative kraften i mennesket og la kunsten spille en mer aktiv rolle i samfunnet. Slike tanker fikk stor betydning for Aurdal og hennes norske kolleger, som var tidlig ute med å undersøke kunstverkenes sosiale og politiske muligheter.

Siri Aurdal
Bølgelengder (Stavanger), 2024
Glassfiberarmert polyesterrør og metallbeslag
Med tillatelse fra kunstneren og Galleri Riis, Oslo

I 1969 stilte Siri Aurdal ut på Kunstnernes Hus i Oslo. Utstillingen hadde tittelen Omgivelser og bestod av store installasjoner bygget med prefabrikerte moduler i glassfiber og polyester. Den gangen fungerte installasjonen også som en aktivistisk plattform hvor publikum ble invitert til å skrive ned sine meninger på kunstverket. I 1972 laget Aurdal lekeskupturen Havbølger til Trosterud skole i Oslo, med utgangspunkt i samme teknikk. Hun viste også en versjon av Omgivelser i Middelheim Museum Biennale i Antwerpen i 1979 og på Vigelandsmuseet i Oslo i 1980.

I 2016 stilte Aurdal ut en ny versjon av verket på Kunstnernes Hus, denne gang i samarbeid med kunstner Eline Mugaas. Samme høst ble en versjon av verket vist utendørs i Frognerparken. Utstillingen førte til fornyet interesse for Aurdals kunst og i 2017 representerte hun Norge i den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen med rørskulpturen Onda Volante (flygende bølge). I dag vil du også finne skulpturen Bølgelengder rekomponert på Nasjonalmuseet i Oslo.

Synnøve Anker Aurdal
Rød måne, 1968
Billedvev i ull, lin, rød brannlakkert kobbertråd fra Norsk Elektrisk kabelfabrikk
Oslo kommunes kunstsamling

Utover 1960-årene utviklet Synnøve Anker Aurdal et stadig mer abstrahert formspråk med vekt på enkle former. Månen er et motiv som går igjen i billedtepper fra denne perioden, blant annet i Magisk måne som henger i Nasjonalmuseet. Rød måne ble plukket ut til utstillingen i den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen i 1982 hvor Synnøve Anker Aurdal som første kvinnelige kunstner fikk representere Norge med en separatutstilling. Utstillingen bestod av 12 tepper. Tre av dem kan ses i denne utstillingen. I tillegg til Rød måne, var også Kinesisk visdom og Sølvklode med på utstillingen i Venezia.

Synnøve Anker Aurdal
M’illumino d’immenso, 1998
Billedvev i ull
Med tillatelse fra kunstnerens bo Galleri Riis, Oslo

Gjennom hele sitt kunstnerskap vendte Synnøve Anker Aurdal seg til poesien for å hente motiv og tema til sine billedvever. Dette teppet er inspirert av diktet Mattina (morgen) av den italienske poeten Giuseppe Ungaretti (1888-1970). Ungaretti skrev konsentrerte dikt hvor han arbeidet for å uttrykke mening med få ord. Diktet Mattina består bare av disse få ordene M’illumino d’immenso, som kan oversettes til norsk med: «Jeg opplyses av uendeligheten».

Synnøve Anker Aurdal
Islands klokke, 1976
Kobber, tauverk, ull, jernspiker
Med tillatelse fra kunstnerens bo og Galleri Riis, Oslo

Utover på 1970-tallet ble Synnøve Anker Aurdals vevnader mer og mer tredimensjonale, og nærmer seg relieffer eller tekstile skulpturer. Denne måten å arbeide på har paralleller til samtidige kunstnere som Magdalena Abakanowicz (1930-2017) og Brit Fuglevaag (f. 1939).

Synnøve Anker Aurdal
Kinesisk visdom, 1967
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum

Som tittelen antyder er det et kinesisk dikt som har inspirert Anker Aurdal i arbeidet med teppet. Bokstaver og ord i ulike størrelser er spredt utover overflaten. Plasseringen av ord og bokstaver kan minne om muligheten til å skrive vertikalt som finnes i det kinesiske skriftspråket. Om man begynner å lese teksten i det nederste feltet, deretter de store bokstavene i midtfeltet, og så øverst vil man til slutt kunne forme setningen: «Å stå opp om morgenen og male bokstaver ∙ meterhøye ∙ er ikke dette lykke».

Synnøve Anker Aurdal
Enda flere byråkrater, 1993
Billedvev i ull og silke
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum

«Byråkratteppene» til Synnøve Anker Aurdal har en humoristisk snert i forholdet mellom tittel og motiv som gjør budskapet tydelig. Hun vevde flere tepper med dette motivet, muligens inspirert av kollega Morten Krohg som i 1979 malte en serie bilder kalt Byråkrater. Med byråkratteppene perfeksjonerer Anker Aurdal et formspråk med enkle geometriske former kombinert med en velutviklet sans for politisk satire.

Synnøve Anker Aurdal
Rødt i det røde, 1997
Billedvev i ull
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum

Utover på 1980-tallet fikk Synnøve Anker Aurdals tepper igjen et strammere preg, et uttrykk som hun langt på vei arbeidet med resten av livet. Hun eksperimenterte ikke lenger så mye med nye materialer og tredimensjonale overflater, men vevde teppene i jevne flater. Figurasjonen ble tydeligere og vi kan kjenne igjen temaer fra tepper hun lagde på 1950-tallet. I dette teppet ser vi for eksempel rader med stiliserte mennesker og masker. Arbeidene fra denne tiden viser også at hun behersket det monumentale formatet etter mange års erfaring som kunstner.

Synnøve Anker Aurdal
Portrait Blue, 1986
Billedvev i ull og kunstsilke
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum

Synnøve Anker Aurdal var opptatt av maskemotivet og vendte stadig tilbake til det. Masken som motiv er godt egnet til å teste ut farger og kontraster, slik vi ser i dette teppet. Den blå kunstsilken kontrasterer en sterk rød bakgrunn, og slik får teppet en vibrerende optisk effekt som fører tankene til Op-art. Dette teppet var det første av tre som hun fikk vevd ved gobelinverkstedet Aubusson i Frankrike.

Synnøve Anker Aurdal
Syv samuraier, 1973
Ull og silkesnorer
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum

Teppet er inspirert av en japansk film med samme tittel. I filmen skal syv samuraier i Japan beskytte landsbyen de bor i fra en gjeng banditter. Det er lett å se for seg at denne figuren har kraft nok til å skremme bort selv de farligste inntrengere. Som tekstilkunst er teppet ytterst interessant. Det er som om mellomrommene og tomrommene i formen er vel så viktige som de vevde elementene.

Synnøve Anker Aurdal
Fossen, 1984-89
20 brede og 17 smale flettede vinyltau innpakket i metalltråd, pleksiplate og speil
Astrup Fearnley-samlingen

Synnøve Anker Aurdal eksperimenterte etter hvert mer og mer med materialer og utforsket hvordan kunne skape de effektene hun ønsket å oppnå. Dette verket er nærmere en skulptur enn en tradisjonell vevnad der det henger fra et punkt i taket i sin fullkomne tredimensjonalitet. Speilplaten på gulvet er en viktig del av verket. Den bidrar til en følelse av uendelighet som vi også kan oppleve i møte med fossefall i naturen.

Synnøve Anker Aurdal
Telegram, 1968
Billedvev
Astrup Fearnley-samlingen

Naturen betød mye for både Synnøve Anker Aurdal og Siri Aurdal. Teksten som er vevd inn i dette teppet er skrevet av 10 år gamle Siri Aurdal. Hun øvde seg på å skrive telegrammer og komponerte strofen «Herfra hvor jeg står nu så ser jeg havet». Det poetiske utsagnet inspirerte moren til å veve dette teppet.

Synnøve Anker Aurdal
Dikt selv 2, 1973
Billedvev
Kunstsilo/Tangensamlingen

«Tilskueren må dikte noe av seg selv inn i et kunstverk, bare slik får man en rik opplevelse, har Synnøve Anker Aurdal sagt.» Dette skrev Hjørdis Danbolt i sitt minneord over Synnøve Anker Aurdal i Bergens Tidende 5. april 2000. I flere av Anker Aurdals tepper gjenkjenner vi den direkte og tydelige oppfordringen: Dikt selv!

Synnøve Anker Aurdal
Sølvklode, 1970
Billedvev i gobelinteknikk, håndvevd med renning av lingarn, innslag av ullgarn, nylon- og metalltråd, metallkjeder av nikkel og kobber
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Synnøve Anker Aurdal spilte en viktig rolle i arbeidet med å anerkjenne tekstilkunst på lik linje med maleri og annen billedkunst. Gjennom sin mangeårige utforskning av vevkunstens potensiale viste hun frem kvalitetene ved tekstilkunsten som uttrykk. I flere av teppene fra 1960- og 70-tallet lar hun store, nonfigurative flater dominere komposisjonen. I dialog med samtidens nonfigurative maleri skapte Anker Aurdal enestående billedvever med sterke grafiske uttrykk.

Synnøve Anker Aurdal
Fredsøyet, 1998
Billedvev i ull
Helene Gulaker Hansen

Fredsøyet er det største teppet Synnøve Anker Aurdal laget. Mens hun arbeidet med teppe hadde det ulike arbeidstitler. Hun kalte det både «Osloprosessen» og «Hommage á Johan Jørgen Holst» før hun landet den endelige tittelen. Komposisjonen ble malt i full størrelse og avbildet i en reportasje i Dagbladet i 1994. Men det skulle gå flere år før hun fikk mulighet til å veve teppet ved gobelinverkstedet Aubusson i Frankrike. Det ble laget i to versjoner, en blå og en svart. Teppet ble første gang stilt ut i Vestlandske kunstindustrimuseum i Bergen i forbindelse med den store retrospektive utstillingen som åpnet 20. mai 2000, en måned etter hennes død.