Budskap fra folket

Vi lever i en tid preget av krig og uro. Mennesker føres på flukt og verdens mat- og energiproduksjon påvirkes. I årevis har befolkningsvekst og økt forbruk ført til et økende press på naturressursene. Klimaet over hele kloden er i endring og konsekvensene vil bli dramatiske. Hvordan vil det politiske landskapet utvikle seg i tiden som kommer? Hvordan kan vi som enkeltindivider orientere oss i denne komplekse situasjonen?

Kunstnere har til alle tider kommentert menneskets rolle i verden. Kunstnerne Reidar Aulie (1904-1977) og Arne Ekeland (1908-1994) levde før, under og etter andre verdenskrig og skildret sin samtid med et sterkt sosialistisk engasjement. Begge trodde på menneskenes evne til å bygge en bedre fremtid sammen. De trodde på kunstens mulighet til å agitere for politiske meninger, men beveget seg aldri over i et uttrykk som kan karakteriseres som propaganda. Begge malte sine bilder ut fra en refleksjon over samfunnsforhold og allmennmenneskelige problemer. Arne Ekeland uttalte i et intervju at «Kunsten skal ikke være på «grasrota», fordi kunst nettopp er noe som bærer oss ut av det trivielle, opp av hverdagen.» De dro på flere reiser, var godt orientert i europeisk kunst og opptatt av solidaritet i vid forstand. Reidar Aulie har uttalt at han så det som en av billedkunstens fremste oppgaver å spre forståelse på tvers av landegrenser.

I denne utstillingen, som har hentet sin tittel fra en tegning av Arne Ekeland, viser vi et utvalg kunstverk fra Halvdan Hafstens samling og tre arbeider fra en privat samling. Hafsten ga sin samling på 208 kunstverk til Stavanger kunstmuseum i 1984. Ekeland og Aulie er to av åtte kunstnere i samlingen, og vi har laget denne utstillingen fordi bildene skildrer en virkelighet med paralleller til vår egen tid. Kan Aulie og Ekelands politiske holdninger, deres skildringer av urett og troen på felleskapets kraft være til inspirasjon for oss som lever i dag?

Bildene i utstillingen er laget i perioden 1935 til 1971 og spenner derfor over flere tiårs kunstnerisk utvikling hos begge kunstnerne. I studietiden ble de påvirket av en formalistisk malerstil inspirert av fransk kubisme, men begge utviklet et figurativt malerisk uttrykk. Ekelands bilder er ofte mer komplekse i sin symbolbruk og går gjennom flere utviklingsfaser i perioden utstillingen favner, mens Aulie utviklet et direkte gjenkjennelig formspråk.

Om Vårbilde

Arne Ekeland var en engasjert kunstner med kjennskap til politikk, kunst og samfunnsliv. Ofte malte han inn en rekke referanser og symboler i bildene sine, som kan gjøre det utfordrende for oss å forstå bildene hans. I krigsårene ble han mer bevisst at han ønsket å male tydeligere bilder, noe som førte til en utvikling både malerisk og motivisk. ‘Vårbilde’ er malt i lyse farger og de store hvite skikkelsene er plassert ved siden av hverandre slik at alle fremtrer tydelig i bildet. De mange langstrakte kvinnefigurene gjør at kunsthistorikere har sett referanser til den italienske renessansekunstneren Botticelli, som Ekeland var begeistret for. Bildet har et poetisk, harmonisk uttrykk, som tidligere ikke hadde vært særlig fremtredende hos Ekeland. I dag kan den tydelige industrioptimismen som preger bildet oppleves tvetydig. Det er vanskelig å se bort fra teknologisk nyvinning for å løse vår tids store utfordringer, samtidig som utviklingen som startet med den industrielle revolusjon har skapt stor ubalanse i naturen. Ekelands sterke tro på arbeidets kraft kan kanskje likevel inspirere til å finne løsninger fremover?

Om forholdet mellom Aulie og Ekeland

Både Arne Ekeland og Reidar Aulie hadde fremtredende posisjoner i norsk kunstliv og hadde stor respekt for hverandres kunstnerskap. Det er få norske kunstnere som har behandlet andre verdenskrig i sin kunst slik som Aulie og Ekeland, og under krigen hadde de også mye kontakt. I en periode fungerte Aulie som kunstkritiker i Arbeiderbladet. 4. april 1940 skrev han om Arne Ekelands utstilling på Kunstnernes Hus. Her appellerer Aulie til alle arbeidere om å se Arne Ekelands utstilling, som Aulie mente handlet om arbeiderklassens frigjøring. Han skriver: «Jeg for min del har inntrykk av at Ekeland har gitt meg en sånn omgang at jeg føler meg mørbanket og lykkelig».