Bølger og måner

Denne sommeren har vi gleden av å invitere til en utstilling med de to markante kunstnerne Siri Aurdal og Synnøve Anker Aurdal.

Siri Aurdal (f. 1937) og Synnøve Anker Aurdal (1908-2000) har tilført noe nytt og radikalt til norsk kunst med sine tepper og skulpturer. Synnøve Anker Aurdal var tekstilkunstneren som brakte vevkunsten inn i en ny tid med elementer av abstraksjon og eksperimentering. Siri Aurdal er skulptøren som utnytter industrielle produkter fra bygg og industriproduksjon i større skulpturelle arbeider.

Tittelen ‘bølger og måner’ henviser til sentrale motiver i verkene til de to kunstnerne. Synnøve Anker Aurdal lot seg inspirere av natur gjennom en lang karriere. Hun lot ofte inntrykk fra naturen spille sammen med filosofiske og politiske ytringer. Østlig filosofi influerte henne spesielt, og månen som motiv rikt på Buddhistisk symbolisme går igjen i flere av hennes mest markante tepper. Vi finner bølge-motivet i Siri Aurdals pleksi-skulpturer fra 1960- og 2010-tallet. De markante rørskulpturene som hun skapte fra slutten av 1960-tallet er bygget opp som enorme, svungne former. Bølgeformen som signaturelement i hennes kunst symboliserer en forbindelse mellom matematikk og natur, rasjonalitet og kunst. Tittelen ‘bølger og måner’ kan også få oss til å tenke på krefter i naturen, og kan dermed leses som et bilde på den store betydningen Synnøve Anker Aurdal og Siri Aurdal har hatt og fortsetter å ha for norsk kunst.

De to kunstnerne er mor og datter og samtidig to markante eksponenter for moderne norsk kunst. Synnøve Anker Aurdals kunstnerskap begynte for alvor å gjøre seg gjeldende fra slutten av 1950-tallet og Siri Aurdal markerte seg med viktige utstillinger utover på 1960-tallet. Men deres inspirasjon og interesser favner et mye større tidsspenn i norsk historie. Synnøve Anker Aurdal så tilbake til de eldste norske vevnadene. Som Frida Hansen og Hannah Ryggen før henne, øste hun av tradisjonen for å gjendikte sin egen versjon av hva billedtepper kan uttrykke for oss i dag. Siri Aurdal henter sitt råmateriale blant industrielle produkter fra den tidlige norske oljeindustrien som hun bearbeider i skulpturelle installasjoner. Hun brøt på mange måter forventningene til hva en kvinnelig kunstner skulle arbeide med på midten av 1900-tallet. Begges arbeider er forankret i norsk kultur og historie, samtidig som de har funnet frem til nye og radikale uttrykksformer.

Tross generasjonsforskjellen var begge aktive kunstnere på 1960-tallet. Flere av arbeidene i utstillingen er fra dette tiåret. Synnøve Anker Aurdal lot seg inspirere av abstrakt maleri og nyskapende internasjonal tekstilkunst. Hun bygde bro mellom det tradisjonelle tekstilfeltet og billedkunsten. Etter hvert begynte også arbeidene hennes å bli mer og mer tredimensjonale, de kan minne om relieffer eller tekstile skulpturer. Denne måten å jobbe på har interessante forbindelser til samtidige tendenser i polsk tekstilkunst, blant annet i arbeidene til kunstneren Magdalena Abakanowicz. Siri Aurdal var en del av etterkrigstidens internasjonale avantgarde-strømninger. Hun forbinder en interesse for geometri med et ønske om å skape sosialt engasjerende kunst, slik vi blant annet ser hos de brasilianske kunstnerne Hélio Oiticica og Lygia Clark på samme tid. Som sine kolleger var hun sterkt influert av politiske hendelser. Hennes radikale utstilling ‘Omgivelser’ på Kunstnernes Hus i 1969 kan betraktes som en reaksjon på opprørene i Paris året før. Her inviterte hun kunstnere til å uttrykke seg ved å skrive direkte på hennes store bølgeskulpturer som var fremstilt av industrielle rørelementer. Utstillingen ble en viktig hendelse i sin samtid som norsk kunsthistorie først i senere tid har evnet å anerkjenne fullt ut. Både Synnøve Anker Aurdal og Siri Aurdal forholdt seg aktivt til sentrale internasjonale strømninger og brakte nye impulser til norsk kunstliv.