Den irakisk-amerikanske kunstneren Michael Rakowitz (f. 1973) har et ambisiøst prosjekt: Han ønsker å bevare historier og minner knyttet til steder og objekter som ikke lenger eksisterer. Siden 2007 har han arbeidet med å gjenskape kulturminner som har gått tapt eller blitt ødelagt etter den USA-ledede invasjonen av Irak. Rakowitz belyser de mange lagene av imperialismens virkninger og hvordan ødeleggelsen av kunst og kultur speiler ødeleggelsen av liv.

Utstillingen tar oss med til det gamle assyriske Nordvestpalasset i Kalhu. Rakowitz har gjenskapt en serie relieffer fra dette palasset, som ble bygget av kong Ashurnasirpal II og sannsynligvis fullført mellom 869 og 865 f.Kr. Kalhu er det assyriske navnet på den antikke byen som på engelsk er kjent som Nimrud, nær dagens Mosul i Irak. Palasset har vært utsatt for plyndring og ødeleggelse siden 1850-tallet, da britiske arkeologer først begynte å fjerne paneler og deler av paneler for å sende dem til Vesten. Det var vanlig praksis å sage av hodene på relieffskulpturer av voktere, da menneskeansiktene var mest ettertraktet av samlere. Flere bølger av kolonial utplyndring fant sted før IS ødela de gjenværende strukturene i 2015.

Filmen The Ballad of Special Ops Cody (2017) er et annet verk som undersøker de mange dimensjonene ved imperialistisk maktutøvelse. Filmen tar utgangspunkt i en hendelse fra 2005, der en irakisk opprørsgruppe la ut et bilde på nettet av en tilfangetatt amerikansk soldat ved navn John Adam. Gruppen truet med å drepe ham dersom ikke USA løslot fanger de holdt i Irak. Det amerikanske militæret tok ultimatumet på alvor, men klarte ikke å identifisere noen ved navn John Adam i sine rekker. Det viste seg at denne "soldaten" i virkeligheten var Special Ops Cody, en amerikansk infanteri-dukke. Disse lekene ble solgt eksklusivt på amerikanske militærbaser i Kuwait og Irak og ble ofte sendt hjem til barna til soldater i aktiv tjeneste.

Filmen bygger videre på denne historien og gir liv til figuren gjennom en stop-motion-animasjon filmet ved Oriental Institute ved University of Chicago, som har hatt et samarbeid med Iraks nasjonalmuseum siden 1930-tallet. I animasjonen går Special Ops Cody inn i instituttets montre, som inneholder mesopotamiske votivstatuer tatt under vestlige koloniale ekspedisjoner. Selv om Cody tilbyr statuene frihet og oppfordrer dem til å forlate sine åpne montre og vende hjem, forblir statuene der – forsteinet og redde, ute av stand til å returnere i den nåværende konteksten. Verket berører repatrieringsproblematikk som er et aktuelt tema over hele den vestlige verden, samtidig som den adresserer problemstillinger ved amerikansk krigføring i andre land.

I 2018 gjenskapte Rakowitz en ødelagt skulptur av en lamassu – en beskyttende guddom med menneskehode, oksekropp og fuglevinger. Den opprinnelige skulpturen stod i den antikke byen Ninive, og den nye versjonen ble installert på Fourth Plinth i Trafalgar Square i London, vendt mot Irak, med ryggen til det britiske parlamentet. Dette mektige verket, The Invisible Enemy Should Not Exist (Lamassu fra Ninive), vil bli plassert utenfor Stavanger domkirke sommeren 2025. Den nær tre tusen år gamle vokterfiguren er laget av emballasje fra tomme hermetikkbokser som en gang inneholdt irakisk daddelsirup. Den fargerike overflaten gjenspeiler de opprinnelige fargene på skulpturen, mens materialvalget kommenterer de ødeleggende konsekvensene krig og imperialisme har hatt på den tidligere legendariske irakiske daddelindustrien. I Stavanger vil skulpturen vokte byens middelalderske domkirke, en steinstruktur fra 1100-tallet som har preget bybildet i 900 år. Forbindelsen mellom vokterfiguren og kirken vil utforskes gjennom et åpningsarrangement den 23. mai i Stavanger domkirke.

Michael Rakowitz utforsker komplekse forhold mellom mennesker, kulturer og maktstrukturer, og utstillingen vil inneholde både eldre og nyere verk. Med installasjonen I’m Good at Love, I’m Good at Hate, It’s in Between I Freeze (2009–) undersøker Rakowitz Leonard Cohens holdning til det okkuperte Palestina. Gjennom en film med opptak fra Alhambra Palace Hotel i Ramallah, Palestina, og en samling Cohen-memorabilia, kartlegger prosjektet den historiske konteksten og ettervirkningene av en konsert som aldri fant sted.

I 2009 skulle Leonard Cohen opptre i Israel. På grunn av økende press fra propalestinske stemmer som ba ham om å avlyse konserten, ble det organisert et parallelt arrangement i Palestina. Midt i protester som hevdet at den palestinske konserten bare var en symbolsk solidaritetshandling og et tomt forsøk på å blidgjøre demonstranter, ble konserten boikottet og til slutt avlyst. Denne historien fremhever Cohens personlige kamp mellom kunst og politikk. Verket er et sterkt eksempel på Rakowitz’ evne til å synliggjøre sammenhenger, tråder og resonanser som kan avdekkes gjennom en nærlesning av komplekse hendelser.