Michael Rakowitz

Michael Rakowitz (f. 1973) er en amerikansk-irakisk kunstner som i sin praksis undersøker ubalansen i maktforholdet mellom den vestlige verden og Midtøsten. Rakowitz er født og oppvokst i USA i en jødisk familie som emigrerte fra Bagdad i Irak på 1940-tallet. Med sin arabisk-jødiske bakgrunn går han tett på Vestens håndtering av konfliktsituasjoner ulike steder i regionen. Verkene hans fremhever kulturarvens betydning i krig og undersøker hvordan samfunn forholder seg til verdien av menneskeliv kontra kulturminner.

Sentralt i utstillingen er åtte relieffer laget spesielt til Stavanger kunstmuseum og montert som et rom i rommet. Relieffene er gjenskapninger av skulpturer som en gang prydet veggene i ett av rommene i det assyriske palasset i Kalkhu* (dagens Mosul). De inngår i Rakowitz’ pågående serie The invisible enemy should not exist. Serien startet som en respons på plyndringen av Iraks nasjonalmuseum i 2003, etter den amerikanskledede invasjonen av Bagdad. I stedet for å kopiere de tapte gjenstandene, gjenskaper kunstneren dem i kasserte materialer. På den måten fremstår verkene som «spøkelser» av originalene—ment å hjemsøke betrakteren som påminnelser om tap, snarere enn erstatninger.

Utstillingen omfatter flere verk som på ulike måter tematiserer kunstens og kulturens skjebne i krig. Temaene i Rakowitz’ kunstverk spenner fra assyrisk oldtidskultur til samtidige geopolitiske konflikter. I verk som ofte består av kombinasjoner av film, skulpturer og minnegjenstander undersøker han historiske hendelser med stor sensibilitet for kompleksitet og motsetninger. Han understreker kunstens kraft og mulighet til å utfordre fastlåste imperialistiske tankemønstre. Dette er den første større presentasjonen av Michael Rakowitz kunstnerskap i Norge.


*Kalkhu er det antikke assyriske navnet på byen som i nyere arabisk kalles Nimrud.

The invisible enemy should not exist (Northwest Palace of Kalhu), 2025

Serien The Invisible Enemy Should Not Exist er oppkalt etter Aj-ibur-shapu, hovedprosesjonsveien inn til det gamle Babylon, hvis navn i en av flere moderne oversettelser er gjengitt som «Den usynlige fienden burde ikke eksistere». Siden 2007 har Rakowitz gjenskapt hundrevis av gjenstander plyndret fra Iraks nasjonalmuseum som kunstverk, både i form av mindre objekter og store historiske monumenter.

Til denne utstillingen har Rakowitz gjenskapt en del av et bestemt rom fra det assyriske palasskomplekset i Kalhu (dagens Mosul), kjent som «det nordvestlige palasset». Rommet fikk benevnelsen Rom L av arkeologene som dokumenterte palasset, en tittel Rakowitz velger å videreføre. Palasset ble bygget i det niende århundret fvt. av kong Ashurnasirpal II (883—859 fvt.). Arkeologer kom til stedet tidlig på 1800-tallet, og startet snart arbeidet med å hente gjenstander derfra til vestlige museer og samlinger.

Til denne utstillingen har Rakowitz gjenskapt åtte av relieffene fra det opprinnelige Rom L. Disse åtte panelene stod igjen da palasset ble ødelagt av IS i mars 2015. Mellomrommene representerer paneler som har blitt fjernet og tatt med til museer og samlinger utenfor Irak på 18- og 1900-tallet. Tekstene på gulvet beskriver hvert enkelt panel og hvor panelene som ble fjernet befinner seg.

Fem av panelene i rommet har bilder av menneskefigurer med vinger, såkalte apkalluer. Dette var halvguder som spilte en viktig rolle i mesopotamisk mytologi som beskyttere, fylt av magi og visdom. Det fantes flere slike apkalluer langs veggene i palasset i Kalhu, noen ganger med fiskekropper, andre ganger med vinger. Samtlige figurer i dette rommet mangler hode. Disse har blitt fjernet av arkeologer og solgt til private samlinger og museer. For å markere plyndringene har Rakowitz valgt å fremstille disse partiene som mørke felt.

De fargerike overflatene er laget av enkle materialer som aviser og matemballasje; fargepalettene er hentet fra originalene, men avviker tidvis fra dem for å understreke at kongen ofte lot dem males på nytt etter eget forgodtbefinnende. Bruken av vestasiatisk og irakisk emballasje synliggjør en kultur som i stor grad var usynlig i USA da Rakowitz vokste opp. Samtidig kan disse visuelle sporene—matvarene som nærer og gir liv til nye generasjoner i disse diasporiske samfunnene—også fungerer som symboler på overlevelse.


The Ballad of Special Ops Cody (2017)

Filmen bygger på en hendelse fra 2005, da en irakisk opprørsgruppe publiserte et bilde på nettet av en amerikansk soldat ved navn John Adam som var holdt fanget. Gruppen truet med å drepe ham dersom USA ikke løslot irakiske fanger. Det amerikanske militæret tok trusselen alvorlig, men klarte ikke å identifisere noen soldat med dette navnet i sine rekker. Det viste seg at denne «soldaten» var dukken Special Ops «Cody», en actionfigur som forestiller en amerikansk marksoldat. Disse lekene ble solgt utelukkende på amerikanske militærbaser i Kuwait og Irak og ble ofte sendt hjem til barn av soldater i aktiv tjeneste.

Filmen bygger videre på denne historien og vekker figuren til live gjennom stop-motion-animasjon filmet ved orientalsk institutt ved Universitetet i Chicago, som har samarbeidet med Iraks nasjonalmuseum siden 1930-tallet. I animasjonen går Special Ops Cody inn i instituttets montre, som inneholder mesopotamiske votivstatuer tatt under vestlige koloniale ekspedisjoner. Selv om Cody tilbyr statuene frihet og oppmuntrer dem til å forlate de åpne montrene og vende hjem, blir de stående – forsteinet og redde, ute av stand til å vende tilbake i dagens kontekst. Verket berører spørsmål om repatriering, et aktuelt tema i hele den vestlige verden, samtidig som det adresserer kompleksiteten i amerikansk krigføring i andre land.

What dust will rise? (2012)

I 2012 ble Rakowitz invitert til Documenta 13 i Kassel, hvor han viste verket What dust will rise? Installasjonen består av bøker hugget i travertin, en samling originale gjenstander og en dokumentarfilm fra en undervisningssituasjon. Rakowitz tok utgangspunkt i boksamlingen til statsbiblioteket i Hessen-Kassel, som ble ødelagt i en brann i museet Fridericianum under et bombeangrep av Royal Air Force i 1941. Sammen med steinhuggere fra Afghanistan og Italia gjenskapte han de tapte bøkene i travertin hentet fra åsene ved Bamiyan, hvor to monumentale Buddha-figurer i sandstein fra 500-tallet ble sprengt av Taliban i 2001.

De originale gjenstandene som presenteres i montere kommer alle fra voldsomme hendelser som har funnet sted innenfor rammene av menneskehetens historie. Blant annet fra bombeangrepene i Kassel, fra Buddha-skulpturene i Bamiyan-dalen og fra en meteoritt som falt ned på jorden 11. september 1954. Rakowitz viser frem det som ligger igjen når støvet har lagt seg.

Våren 2012 samarbeidet Rakowitz med den afghanske billedhuggeren Abbas Allah Dad, som overlevde dødstrusler fra Taliban for sitt realistiske arbeid, og den tyske billedhuggeren og restauratøren Bert Praxenthaler. Sammen arrangerte de et seminar med lokale studenter i en klostergrotte nær nisjen der en av Bamiyan-buddhaene sto. Siden den gang har studentene sammen med læreren sin arbeidet med å bygge en egen tradisjon innen steinhuggerkunst som forankrer skulpturene i Hazara-regionens arv. Studentenes skulpturer ble også vist på Documenta 13 i Kassel i 2012.

I’m good at love, I’m good at hate, it’s in between I freeze (2009–)

I dette pågående prosjektet utforsker Michael Rakowitz forholdet mellom kunst og politikk med utgangspunkt i sin interesse for poeten og musikeren Leonard Cohen.

I 2009 var Michael Rakowitz på en Leonard Cohen-konsert i Chicago. Det var Rakowitz’ første møte med den kjente jødiske sangeren og han ble sterkt berørt av Cohens ydmykhet og hans evne til å formidle poesi gjennom musikk. Senere samme år ble Cohen invitert til å holde en konsert i Tel Aviv. På grunn av økende press fra propalestinske stemmer som ba ham om å avlyse konserten, ble det organisert et parallelt arrangement i Palestina. Midt i protester som hevdet at den palestinske konserten bare var en symbolsk solidaritetshandling og et tomt forsøk på å blidgjøre demonstranter, ble konserten boikottet og til slutt avlyst.

Som Leonard Cohen-fan og en jødisk person som støtter den palestinske akademiske og kulturelle boikotten av Isreael (PACBI) begynte Rakowitz å undersøke Cohens ståsted i konflikten i regionen. Med seg i sine undersøkelser hadde han spørsmålet om kunstens evne til å overdøve politikken og effekten av kulturell boikott. I lys av sin egen arabisk-jødiske bakgrunn vurderte Rakowitz muligheten av selv å gjenskape Cohens konsert i Ramallah. Han fant Cohens gamle Olivetti skrivemaskin på eBay, kjøpte den og begynte på et manus om konserten i Palestina som aldri fant sted. Han skrev også et brev til Cohen på den samme skrivemaskinen, for å be om tillatelse til å spille sangene i Ramallah, men fikk aldri svar.

Filmen ble opprinnelig vist på en utstilling til Leonard Cohens ære i Montreal i 2017. Cohens apparat trakk da tilbake Rakowitz rett til å bruke Cohens musikk i filmen. Seks år senere bearbeidet Rakowitz og hans med-regissør Robert Chase Heishman filmen med ny musikk av musikeren Bill McKay. Der hvor Cohens musikk tidligere var hørbar i filmen, la de til stemmene til venner i og av Palestina som forsøker å beskrive hva vi ikke lenger hører. Tittelen I’m good at love, I’m good at hate, it’s in between I freeze er et Leonard Cohen-sitat, fra Recitation. Dette pågående arbeidet er et eksempel på Rakowitz’ evne til å vise hvordan sammenhenger, motsetninger og ledetråder kan avdekkes når man nærleser en spesifikk hendelse.

The invisible enemy should not exist (Lamassu of Nineveh) (2018)

I 2018 gjenskapte Michael Rakowitz en ødelagt skulptur av en lamassu – en vokterskulptur med menneskehode, oksekropp og fuglevinger. Verket er en del av den pågående serien The invisible enemy should not exist (2007–) og ble realisert som en bestilling til skulpturprosjektet The Forth Plinth på London’s Trafalgar Square.

Den nær 3000 år gamle vokterfiguren var opprinnelig en del av det nordvestlige palasset i Kalkhu (dagens Mosul) som ble bygget av assyrernes kong Ashurnasirpal II i det niende århundret fvt. Flere av kunstverkene fra palasset har blitt hentet til vestlige museer av arkeologer på 18- og 1900-tallet, men denne skulpturen ble ødelagt da terrororganisasjonen IS sprengte palasset i 2015. Rakowitz har gjenskapt figuren med en overflate av tomme hermetikkbokser for irakisk daddelsirup. Den fargerike overflaten gjenspeiler de opprinnelige fargene på skulpturen, mens materialvalget kommenterer de ødeleggende konsekvensene krig og imperialisme har hatt på den tidligere betydelige irakiske daddelindustrien.

I sommer (23. mai til 8. september) stod denne skulpturen utenfor Stavanger domkirke som en del av markeringen av 900-årsjubileet for Stavanger by og bispedømme. Stavanger kunstmuseum ønsket med denne skulpturen å skape en forbindelse bakover i tid og på tvers av kulturer, for å vise solidaritet med mennesker som opplever krig og tvinges på flukt, og for å understreke viktigheten av å ta vare på vår egen kulturarv.