Halvdan Hafstens samling

I løpet av femti år bygget Halvdan Hafsten (1905-1993) opp en kunstsamling bestående av 208 kunstverk laget av åtte malere. Samlingen ble gitt til Stavanger kunstmuseum i 1984 og var en viktig faktor i arbeidet med å realisere dette museet, som åpnet for publikum i 1992.

Kunstgaven ble fulgt av et omfattende arkiv som gir en grundig oversikt over hvor bildene har vært utstilt og omtalt. Ved siden av alle maleriene i denne utstillingen finner du en kort tekst (engelske oversettelser er tilgengelige i resepsjonen). Hafsten ba alle kunstnerne skrive om bildene han hadde kjøpt av dem. Der hvor det ikke står noen avsender er teksten skrevet av kunstneren selv. Noen av kunstnerne ønsket ikke å skrive om sine bilder, og i de tilfeller har vi hentet andre tekster fra arkivet.

Halvdan Hafstens samling består av noen av mellomkrigsgenerasjonens fineste kunstverk. Her finnes blant annet Arne Ekelands, Vårbilde (1941), Reidar Aulies Et folkets hus bygges (1937), samt flere sentrale malerier fra denne perioden i norsk kunst. Denne utstillingen viser et lite utvalg av samlingen.

Erling Enger, Romantikeren, 1944 
 
«Bildet er et selvportrett. Jeg har ment det harcellerende og har utstyrt meg litt klovneaktig. Jeg sitter og maler mens krigen går sin gang. Ruinen i bakgrunnen skal uttrykke krigen.»
 
Erling Enger, Utsikt fra Kjølstadåsen, 1968

«Malt om høsten i Nordkroken i Ytre Enebakk. Komposisjonen er samlet om tregruppen i forgrunnen. Løvverket og glimt av gylden åker spiller opp mot dunkelmørk bakgrunn. Farvekonstellasjonen er grønt – blått og oker.»

Erling Enger, Skoglandskap, Enebakk, 1951

«Malt efter inntrykk på en tur til Holmetjern. I bildet er det lagt vekt på den abstrakte rytmen av vertikale trestammer og det sterke kontrastspill mellom lys og skygge.»

Reidar Aulie, Et folkets hus bygges, 1935

««Folkets hus bygges» malte jeg fordi jeg tror at arbeiderbevegelsen og sosialismen er det eneste som kan samle menneskene til arbeid for å hevde menneskelighet og fremme kultur. Alt var annerledes da jeg malte bildet enn det er nå. Det var på en måte (i alle fall tilsynelatende) enklere å være sosialist da. Jeg trodde på Sovjet og var overbevist om at arbeiderbevegelsen ville seire over fascismen med naturkraftens grunnlag og skape grunnlag for kultur. Det er bare enkle og klare tanker det går an å bygge videre på. Det innviklede og raffinerte er enslags tankens biprodukter som ikke viser veg videre frem.»

Reidar Aulie, Gustav, 1943

«Gustav malte jeg unner krigen. Sommeren 1943 hadde vi fåt låne en gammel husmannsplass som tilhører en gård i Eidsberg hvor Karis kusine er frue. Nedre Thue het plassen. Vi hadde hittil bodd hjemme i Oslo hver eneste sommer etter at okkupasjonen begynte. Her på den lille plassen følte jeg endelig befrielsen ved å bo et sted hvor ikke gestapo kunne finne meg i første omgang. Det var en lykkelig sommer. Ikke bare fordi vi følte oss relativt trygge, men denne sommer var det så mye som hennte bl. a. i Italia som ga beskjed om at fascismen og nazismen gikk sin unnergang i møte. Like før vi måtte dra hjem igjen til Oslo arbeidet jeg med en tegning av et bakanal hvor en gammel sliter av en musiker trakterer et flygel mens folk danser, drikker, elsker, slåss og spyr i flygelet.
Så reiste vi til Oslo. Da hadde jeg bildet av kelner Gustav som henger seg i blomster-guirlanden etter at festen er slutt helt klart i hodet og malte det med det samme jeg var hjemme i atelieret mit igjen. Noen nærmere definisjon av bildet kan jeg ikke gi.»

Reidar Aulie, Berg og dalbane, 1959

«Jeg har alltid vært opptatt av sirkus og marked. Hele det liv som utfoller seg her fascinerer meg. Menneskers trang til opplevelser ut over det hverdagslige.
Jeg kan ikke riktig huske hvorfor jeg kom til å male «Berg- og dalbane», men jeg tror det begynnte med at jeg igjen hadde lyst til å male sirkusteltet og at jeg hadde lyst til å plassere noen mennesker oppe i himmelen. Dermed kom berg- og dalbanen med mennesker øverst oppe på en bakketopp like før de skal styrte ned mot jorden igjen. Så kommer utviklingen av buer i stigning og fall innover i bildet, fra det larmende markedsliv mot ensomhetens uendelighet.
En utvikling av fargene fra det larmende til det stille.
I linjene et komposisjonelt samspill av buer og vertikaler.
Også mener jeg selv at det er noe i bildet som ikke direkte kan forklares. Noe som har med liv og død å gjøre.»

Reidar Aulie, Rasstedet, 1970

«Det hender ofte i vårt land at det går ras som tar med seg gård og grunn.
Det er ikke av de store verdensbegivenheter, men for dem som blir rammet er det en grufull tragedie.
De store verdensulykker er av et slikt omfang at det er umulig å fatte. Etter min mening umulig å skildre i et maleri.
Jeg har malt et hjem, kanskje det var en idyll, som henger på randen av stupet. Skildringen av denne lokale ulykke er et symbol på den situasjon store deler av menneskeheten befinner seg i. Komposisjonen er skjev som motivet er det.
Jeg kan si at bildet er bruddstykke av en meget, meget større helhet.»

Reidar Aulie, Grahesten, 1937

«Det er ikke så lett å definere hvorfor en har malt et bilde og hvorledes forskjellige opplevelser og sinnsstemninger er med og utformer idéen om et bilde. For meg skjer det også, til og med svært ofte, at et bilde skifter karakter unner arbeidet og blir til noe annet enn det jeg tenkte opprinnelig. Nå er det gåt flere år siden jeg malte «Grahesten». Og det kan jo hende at jeg har glemt et og annet. Men jeg husker at da jeg malte bildet var jeg svært opptatt av å lese Hans E. Kinck. Og jeg tror det var «Sneskavlen brast» som gjorde at jeg malte «Grahesten». Jeg har prøvd å skildre det ville i norsk natur og menneskers slit i karrige og barske forholl. Den trang til voldsomhet i uttrykket, som jeg nokk tror bildet vitner om har selvsagt rent menneskelige årsaker som det er umulig å definere.»

Alexander Schultz, Treet, 1958

«Hvad som var foranledningen til at jeg gav mig ikast med nettopp det motivet, - problemet eller oppgaven, hvordan man nu vil betegne den, er ikke lett å forklare. «Treet» - - stammen og grenene mot den bare marken, - dette har stadig på nytt fengslet mig. Dette spillet mellom liniene (grenene). Et rytmisk samspill.»

Alexander Schultz, Else med sjalet, 1967

«Maleriet «Else med sjalet» er et portrett hvor modellens karakteristikk er oppfattet nokså fritt. Det er arbeidet med de rummelige ting i bildet og bevegelsen. Kvindeskikkelsen skal kunde røre sig, flytte på sig, den skal her ikke sitte fastklistret til bakgrunden ubevegelig. Mulighetene er forsøkt benyttet så modellen skulle kunde inta også en anden stilling. De ting som ellers findes i bildet har alle en relasjon til selve figuren.»

Kai Fjell, Sykeværelset, 1944

Sykeværelser og dødssenger er naturligvis også blitt foredratt i norsk kunst av Munch. Men Fjell er ikke bare en følgesvenn av den store, gamle mannen. Hans form er forskjellig, mer lyrisk, hans farvesystem, i hvilket grått er fremherskende, har en fin enhet – unntatt hvor det er et rikere, nesten folkloristisk utbrudd av farver – og hans vage komposisjonsmåte med dens plutselige tilsynekomst av nesten abstrakte segmenter, viser at han kjenner kubismens komme.

E. Yapou-Hoffman, «Romanticism And Ghosts from Norway» i: The Jerusalem Post August 14, 1959, oversatt av Halvdan Hafsten, fra Halvdan Hafstens arkiv.

Kai Fjell, Fløyten, 1940

«Forklaring
Jeg kan ikke forklare maleriene mine bedre enn de kan forklare sig selv.
Ikke vet jeg hvorfor jeg har malt dem og ikke vet jeg hvordan og det byr mig imot å vite det.
Jeg husker ikke når de er malt og vet ikke hvad, dessuten jeg vet ikke hvor de er havnet.
Bildene mine står for mig som et mysterium som all annen kunst gjør det. Det som kan forklares ved bildene er så å si bildene uvedkomment.
Jeg kan ikke sjønne annet enn jo lettere et bilde kan forklares jo dårligere er det, jo ferre av dem kan jeg forklare desto bedre.
Altså: jeg forklarer ingen av dem.»

Kai Fjell, Enken, 1942

Fredag den 6. mai holdt undertegnede et foredrag om Kai Fjell […]. Følgende av deres bilder ble omtalt:

Enken
Kvinnen fyller også dette store bildet hvor hun i alle livsstader hyller den døde mann. Det er en sorg som ikke senker den døde i grav og jord, men løfter hans blå urne mot himmelen. Bildet er ornamentalt i sin fargebruk, fylt av et vell av detaljer som så ofte i kunstnerens store komposisjoner fra denne tiden. Spillemannen, hunden, blomstervasen – mange historier utspiller seg på en gang, men alle spiller de med i helheten.

Brev fra konservator Karin Hellandsjø, Sonja Henie og Nils Onstads stiftelser, Kunstsenteret Høvikodden, fra Halvdan Hafstens arkiv.

Kai Fjell, Mor og barn, 1944

Fjells bilder er dikt som handler om liv og død, om samspillet mellom mennesket og naturen. Bildet «Mor og barn», er en vakker hyllest til den unge moren – hun har en hel solrenning av farger i håret og tørkledet. Ungen er underet og omkring den er det spunnet en merkelig ornamental drøm som gir en anelse av århundrers gang over jorden – hvor kirkegården forvandles til frodig vegetasjon. Fjell maler ikke plastiske figurer – men som rosemaleren dekorerer han flaten. Den rene enkle flate settes i kontrast til penselens barokke springdans. – «Mor og barn er et bilde hvor norsk kunsttradisjon og europeisk modernisme har smeltet sammen til et absolutt fulltonende hele.»

Reiseleder Fritz Røed (Vandreutst. nr. 9 Finmark, Vestfold og Akershus fylker 1956/57), fra Halvdan Hafstens arkiv.

Ragnar Kraugerud, Hoggere, 1937

«Jeg hadde arbeidet med skogsfolk og hoggere i flere utgaver i lengre tid. Kampen gjaldt å få gitt et sterkt uttrykk for skogen og folkene, uten å ta med den naturalistiske rikdom som jeg da rett og slett ikke tålte.
Ved den endimensjonale billedformen ville jeg få frem et absolutt uttrykk.»

Ragnar Kraugerud, Hode III, 1952

«Hode III» har jeg holdt på med ustanselig, satt det bort og tatt det igjen, samtidig som jeg har hatt andre ansikter under arbeide.
Jeg har forsøkt å gi billedet en stor form og en forenklet fargeskala, for å holde virkemidlene under kontroll, så jeg kunne få frem det jeg ville.»

Thorbjørn Lie-Jørgensen, Uveir (Fra Videheia), 1950

«Uveir malte jeg den dagen Korea-krigen brøt ut. Efter et besøk i Lillesand hvor jeg hadde lest nyhetene om den vanskelige stilling verden var kommet i.
Med den siste storkrig i friskt minne, drog jeg avgårde i min nye motorbåt til «Lusekilen» hvor dette fantastiske, monumentale og vakre fjellet ligger., det er stort og synes langt til havs og har i alle år vært brukt som sjømærke.
Jeg ankret opp men måtte skifte plass for å få den riktige synsvinkel. Mens jeg malte fjellet, så det ut til å bli uveir og det stemte godt med min indre følelse.
Med en klang av purpurrødt og over i violett og grønt gikk bilde en mollklang som hang godt sammen med min sindlige opplevelse den dagen og jeg fullførte det store bilde efter skissen.»

Thorbjørn Lie-Jørgensen, Juvet, 1943

Under krigen (1940-45) dyrket han et impulsivt, nesten impresjonistisk strøk (“Juvet”).

Fra utstillingskatalogen til utstilling av Halvdan Hafstens samling ved Riksgalleriet sept. 1980, s. 4 fra Halvdan Hafstens arkiv.

Thorbjørn Lie-Jørgensen, Sandstenfjeld, Ulvøysund, 1955

«Isen har i fortiden skurt denne sandstens massen og stormene har gjort resten med sliping av fjellene og har stormen efterlatt en masse tang om sommeren lå der tør og mørk brun i gropene i fjellet. Det blev en stor kontrast i fargen og likeså også i fiskeskøitene som gik utenfor skjærgården og ga området dimensjoner. Som man forstår var det dype blå hav mot fjellets gule sandsten av meget sterk virkning også den rødbrune nesten sorte tang laget enslags treklang som enhver maler hadde blitt betatt av.»

Harald Dal, Sol gjennom trær, 1946
«Sol gjennom trær» är et bra exempel på hans komposition och fina färgkänsla: den har för var gång vunnit i mina ögon och dess färg verkar med varje bekantskap att få allt mera valörer.

Kai Laitinen i Nordisk kunst 14.4. 1950, s. 4, fra Halvdan Hafstens arkiv.

Harald Dal, Tregruppe skogsinteriør, Nesodden, 1946

I skoglandskapet, som er laget noen år senere enn kvinneportrettet, ser vi at kunstneren har arbeidet videre langs de konstruktive linjer, han har fjernet seg mer og mer fra det rene synsinntrykk, abstrahert det uten helt å gi slipp på det. Her er også motivet mer oppløst, trestammer, greiner og bladverk gir et flimrende inntrykk med sine mange variasjoner av farge, stoff og form. Her fornemmer vi et abstrakt geometrisk skjelett under, lignende det vi fant hos jacobinerne, kort sagt den samme balanse mellom en abstrakt oppbygging av bildet og et synsinntrykk.

Jan Askeland i Statens filmsentral. Norsk malerkunst. Nyere retninger I. nr. 201, fra Halvdan Hafstens arkiv.

Harald Dal, Skogsinteriør, 1942

I de senere år lyktes han særlig å forene de naturalistiske og abstraherende tendenser i sitt maleri. Noe så uhåndgripelig som lysvirkningene mellom trestammene ute i naturen søker han å gi en fast malerisk form i billedflaten. Se illustrasjonen “Skogsinteriør” malt i 1942.
Per Chr. Knudsen, Kunst – Begivenhet i kantinen, Utstilling fra kansler Halvdan Hafstens Samlinger i Kreditkassens kunstforening 20.12.73-15.02.74 - fra Halvdan Hafstens arkiv.

Arne Ekeland, Vårbilde, 1941

For en tid siden gikk jeg i Nasjonalgalleriet med mine elever. Arne Ekeland var en av de malerne vi studerte. «Vårbilde» opptok oss ganske spesielt så vi diskuterte dette bildet ganske inngående. Vi pratet sammen slik malere gjør når de står foran et verk de blir begeistret for.
Da du er eier av bildet fikk jeg lyst til å fortelle deg litt om dette. Jeg holdt ikke noe foredrag. Det hele formet seg som en samtale, men jeg innledet med å si at «Ekeland, med sitt voldsomme politiske engasjement er en fornyer i norsk malerkunst. Vårbildet gir uttrykk for malerens sterke livsbejaende innstilling. Bildet er fyllt av lidenskapelig tro på livet og menneskene. Det har en veldig styrke og storhet, hvor kunstneren mestrer hver minste detalj i den mektige komposisjon.
«Han kan jo alt», husker jeg at jeg sa.
Dette er uten tvil et av de mest overbevisende verker i nyere norsk kunst. Det er fint at du har deponert det i Nasjonalgalleriet. Skulle du noen gang (hvilket jeg ikke kan tro) tenke på å skille deg av med bildet må du la galleriet få det.
Jeg synes ellers det er fint at det er nettopp du som eier vårbildet.

Prof. Reidar Aulie, brev til Halvdan Hafsten datert 1/12-59, fra Halvdan Hafstens arkiv.

Arne Ekeland, Mor med barn, 1937

Mor med barn er ikke noen familieidyll. Bildet handler øyensynlig om oppdragelse og straff, skyldfølelse, hemninger og skam. Mens moren endu har et fast grep om smårollingene, er ungdommene til høyre i ferd med å bryte ut. Ubundet av tyngekraften svever de inn i billedrommet mot en fjern klode hvor Europa er tegnet inn. Ustyrt med enkle attributter – som salmebok og kopp med påskrift «Snil pike» – er de innestengt i hver sin verden som ofre for kristne dogmer, undertrykkende seksualmoral og borgerlige rollemønstre. Denne boring i skyldproblematikk var i tråd med tidens interesse for psykoanalyse, og fremstillingen rommer et tydelig surrealistisk moment.

Steinar Gjessing, Maleriet i 1930-årene. Norsk kunst fra reformasjonen til i dag. Teksthefte til lysbildeserie nr. 18. Statens filmsentral 1987, fra Halvdan Hafstens arkiv

Arne Ekeland, Kom ut i solen, 1939

La oss se på enkelte av bildene fra denne tiden. «Kom ut i solen» har et enkelt budskap. Den lyse piken i døra appellerer til kvinnen som sitter inne, tatovert av det som hindrer henne i å være ute i sola – tankene er korsfestet av kristne dogmer. Den melankolske, fiolette farge står i skarp kontrast til de lyse fargene ute.

Samling Halvdan Hafsten. Utstilling i samarbeid mellom Bergens Billedgalleri og Riksgalleriet i 1975. Utdrag av kat. redaktørens forord, fra Halvdan Hafstens arkiv.

Arne Ekeland, Budskapet, 1940

Budskapet» skildrer den lenkede som får budskap om at frihetens time er nær. Folket har gått over broen under det røde, kommunistiske flagg.

Samling Halvdan Hafsten. Utstilling i samarbeid mellom Bergens Billedgalleri og Riksgalleriet i 1975. Utdrag av kat. redaktørens forord, fra Halvdan Hafstens arkiv.

Arne Ekeland, Fra landsbyen, 1940

Ekeland er en såkalt «sosial maler», også «tendensmaler». Hans malerier har ofte et budskap til menneskene. […] Den «mosaikkaktige» virkningen maleren oppnår ved å sette fargen inn i små firkanter, gjør at fargene lever intenst i flaten og gir et sterkt uttrykk.

Reiseleder Herman Bendixen (Vandreutstilling nr. 5 Nordland, Hedmark og Telemark fylker 1954/55), fra Halvdan Hafstens arkiv.